Jeg har så lyst til å gråte.
Kjenne tårene strømme
varmt nedover skinnene,
mens jeg prøver å tenke gode tanker.

Noen ganger,
slik som i dag,
føles det veldig ensomt å være alene.
Jeg vil ikke være sterk hele tiden.

Også jeg har behov for å slippe følelsene fri.
Ikke følge meg bundet
og bare krype tilbake til der drømmene bor.
I dag er en slik dag.

Dessverre forsterkes kun følelsene
når den eneste som kan gi meg trøst
er ens egen pute.
Da føles det plutselig meningsløst.

Det eneste jeg trenger
er noen som kan gi meg en klem.
Er det så mye å be om?
Jeg kan ikke være sterk alene hele tiden.