I could tell you that I love you,
love you all my life,
couldn’t I?
But wouldn’t that be like telling you
that a candle shall continue burning,
continue burning,
as long as it shall live?
(2005)
Måned: oktober 2014
Pathway
By the bend,
where you stood.
Where I gazed in your blue eyes.
Blue eyes.
Just blue.
I walk here now.
Not totally alone.
The ghost of tomorrow,
is following.
Watching.
There’s the gate,
Where we stood.
Where I was suddenly left,
left alone.
By myself.
I never looked back,
nor did you.
I believe.
It might be better that way.
Do what’s one’s ought to,
not what one should.
(2004)
Duskregn i stille natt
De fleste har sikkert opplevd det fra tid til annen; noen ganger blir man bare så oppslukt at man omtrent ikke rekker å tenke over hva man har tenkt før man plutselig er inne for døren. Så fort jeg kom inn døren måtte jeg sette meg ned og bare skrive. Jeg sitter her, på et hotellrom og prøver å skrive på masteroppgaven min. Ordet er prøver.
Det er høst, det er kveld, det er mørk og det blåser. Ute regner det i lette kaskader som legger seg mykt på asfalten. Eneste man hører er duskregnet som slår inn mot rutene langs veien.
En stille verden. Det er merkelig hvor overdøvende stillhet kan være. Hvor stille stillhet faktisk er, og hvordan den omringer alt annet. Hvordan stillhet nettopp bare er akkurat dét. Har dere noen gang opplevd akkurat det?
Mens jeg trasket gatelangs og den eneste lyden var gummisålene på joggeskoene mine gnisset mot asfalten, følte jeg en merkelig – og nesten herlig – tilfredshet. Mot en blokk sto et tre, som om det lente seg mot husveggen og lente grenene sine mot vinduskarmene og kikkket ned på meg og vinket meg videre. Med unntak av noen ungdommer kledd for lørdagsens festivitas lå denne delen av byen relativt øde. De folketomme gatene virket ikke skremmende. Heller tvert i mot. Jeg nøt stillheten og regnet som dryppet ned på skoene mine.
Er det ikke rart, hvor deilig denne følelsen er? Det føltes nesten terapeutisk, som om alle vonde følelser og ensomhet bare rant vekk. Det var kaldt, men ikke for kaldt. Kulden lagde røde vinterroser i kinnene mine, men allikevel – det føltes deilig. Jeg følte meg levende. I livet.
Håret er fremdeles vått mens jeg smyger meg under dyna.
Ingenting er som å nyte en stille natt i duskregn.
Dikterjentas blogg 