Å ikke vite


Det verste som finnes
er å ikke vite.
Ikke vite hvor.
Når.
Hvorfor.
Hvordan.

Man sitter der.
Maktesløs.
Uvitende.
Dum.
Patetisk.
Sint.
Forbannet.
Teit.
Naiv.
Glad.

Alt på en gang.
I et sammesurium av
løkkeskrift som tvinner seg rundt
den nærmeste bokstaven.
Helt paralysert,
man vet ingenting.
Ingenting i det hele tatt.
Bare smerte.
Og tårer.

Spekulasjoner som henger der,
løst i luften.
I mangel på svar tegner vi luftslott.
En føler skyld,
og skyldens time har kommet.
Kommet,
for deretter å forsvinne.

Alt blir kaos.
Man blir dum.
Dum uten å ville det.
Dum uten skyld.
Dum fordi det bare skjer.
Bare.

(2011)

Publisert under Dikt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s