Sorgen har ingen grenser.
Den er bare er der.
Og samtidig ikke.
Den kastes ut i intet.
Så brått,
så rått.
Det finnes ingen mening.
Bare sorg.
Den forsvinner aldri,
allikevel løses den opp.
Små molekyler,
som kleber seg mot huden.
Den kan ikke sees.
Den kan ikke høres.
Eller jo,
når man gråter som verst.
Nummenheten sprer seg,
det blir vanskelig å puste.
Vanskelig å finne ord.
Det finnes ikke ord.
Livet kan ikke defineres av den,
men man kan allikevel ikke glemme.
Aldri glemme,
alltid i hjertet.
(2014)
Dikterjentas blogg 