Forfatter: Dikterjenta

Jeg har så lyst til å gråte.
Kjenne tårene strømme
varmt nedover skinnene,
mens jeg prøver å tenke gode tanker.

Noen ganger,
slik som i dag,
føles det veldig ensomt å være alene.
Jeg vil ikke være sterk hele tiden.

Også jeg har behov for å slippe følelsene fri.
Ikke følge meg bundet
og bare krype tilbake til der drømmene bor.
I dag er en slik dag.

Dessverre forsterkes kun følelsene
når den eneste som kan gi meg trøst
er ens egen pute.
Da føles det plutselig meningsløst.

Det eneste jeg trenger
er noen som kan gi meg en klem.
Er det så mye å be om?
Jeg kan ikke være sterk alene hele tiden.

Du minnes med varme tanker.
Med ord.
Med følelser.
Med gråt.
Og med latter.

Det føles urettferdig.
Kaldt.
Utilgivelselig.
Følsesløst.
Smertefullt.

Du er ikke blant oss lenger,
men du er i våre hjerter,
i våre sinn,
og i våre tanker.
Du glemmes aldri.

Du fortjente ikke dette.
Det er trist.
Det er jævlig.

Et sjokk.

Det er så mye man vil si,
men ord blir overflødige.
Sorgen trommer mot ørene,
det blir helt stille.

Du var et flott menneske.
Vi vil savne deg.
Ta vare på deg selv til vi møtes igjen.

Hvil i fred.

(2014)

Whilst being weak and weary
it’s left for one to ponder.
Like visions in the dark night,
which one never can disclose.

Yet one’s heart tremble
is someone’s manifest.
Like a testament of ultimatums,
which will never be true.

Dare not speak the truth,
or it shall be buried.
Like the corpses floating down stream,
without being able to foresee what’s coming.

Be proud my love.
Yet do not deny your faith.
Even if it doesn’t include me.
Hold tight and never let go.

Whilst walking past shadowy lanes
and listening to that sweet murmur.
I’m not sure, not really.
A strike to the core which leaves me paralysed.

For all the world to see.
In this vast landscape of dreams and hopes,
where enemies cease to kill,
death is yet redundant.

(2008)

Sorgen har ingen grenser.
Den er bare er der.
Og samtidig ikke.
Den kastes ut i intet.

Så brått,
så rått.
Det finnes ingen mening.
Bare sorg.

Den forsvinner aldri,
allikevel løses den opp.
Små molekyler,
som kleber seg mot huden.

Den kan ikke sees.
Den kan ikke høres.
Eller jo,
når man gråter som verst.

Nummenheten sprer seg,
det blir vanskelig å puste.
Vanskelig å finne ord.
Det finnes ikke ord.

Livet kan ikke defineres av den,
men man kan allikevel ikke glemme.
Aldri glemme,
alltid i hjertet.

(2014)

Mitt hode har blitt min lov,
mitt hjerte har blitt min kjærlighet.
Min kropp har blitt mitt hjem.
Mine følelser har blitt min styrke.

Jeg foretrekker å være sterk
ene og alene,
enn det å være svak
sammen med mange.

(2005)